Siden denne bloggen er en blanding av altmuligrart, har jeg valgt å lage en ny, seriøs blogg. Jeg vil derfor heretter ikke bruke denne bloggsiden.
Den nye bloggen finner du her:
http://luft-slottet.blogspot.com/Les den! Du vet du vil!
Når man kommer fra et lite sted der de fleste ikke har større ambisjoner enn å lære å brygge sin egen sprit før de er femten, blir man kanskje lett litt overlegen hvis man har mer enn 4,5 hjerneceller. Men en eller annen gang må man jo kaste av seg den overlegenheten?
Når man går på et universitet havner man i en slags boble der man tror at hele verden vet hva Gazakonflikten er eller bryr seg om forskjellen på filosofien til Nietzsche (stavet jeg det riktig denne gangen?) og Kant. Men landet vårt er jo fullt av folk som aldri har gått på et unviersitet, som synes det holdt å gå elektro på videregående, og for den sags skyld er det også fullt av folk som GÅR på et universitet, men som likevel aldri har sett mer enn fem minutter av Dagsrevyen de siste ti årene.
Og det er alltid en konkurranse om å kunne mer enn alle andre. Jeg lurer på hvor mange som er oppriktig interessert i all kunnskapen de har, og hvor mange som har tilegnet seg den bare fordi de føler de må. Hvis noen begynner å diskutere, for å ta et eksempel, situasjonen i Kongo - og jeg kan relativt lite om Kongo - vil min første tanke være "Ånei! Dette kan jeg ingenting om! Jeg vet for lite! De kommer til å tro jeg er en taper! Jeg burde vite mer! Jeg burde lese en bok! Aah!" Problemet er at det finnes ganske mange bøker i verden, og selv om jeg leser en del av dem kan jeg neppe lese alle.
En annen ting jeg overhodet ikke kan noe om er kunst. Jeg var i Roma i fjor, i Vatikanstaten, i Peterskirken, i det sixstinske (?) kapell, og overalt var det skulpturer, statuer. Og jeg finner det som oftest lite interessant å se på statuer, fordi jeg ikke ser en historie, jeg ser en pent utformet steinblokk. Det er klart det er fantastisk, at vi har klart å bevare eldgamle skulpturer fra eldre sivilisasjoner, med alt det kan si oss om historie, kunst, fortiden. Men dette er den politisk korrekte tenkemåten. Personlig klarer jeg ikke å bli hoppende entusiastisk, selv om jeg vet at det er viktig for en lang rekke fagfelt. Dette kan jeg selvsagt ikke si høyt. Greit, jeg liker litteratur, teater, musikk, filosofi, men fordi jeg ikke finner det givende å se på en statue, eller et bilde av Picasso, blir jeg strakts møtt med et "hah!" fra den intellektuelle garde.
Det er som om man bruker sin egen intelligens som et skjold, og møter verdens aksept ved å dekke seg bak en hel rekke kulturelt aksepterte interesser som man MÅ være henrykt over for å være verdig.
Jeg liker den type kunst jeg får en følelse av, noe som inspirerer, eller som skaper en slags atmosfære. Men Peterskirken, full av turister med kameraer rundt halsen, midt på lyse dagen... Da får jeg mye mer ut av å besøke en tilfeldig kirke på et mer øde sted, fordi det gir meg en helt annen følelse av historie. Min første tanke, når jeg ser all den fantastiske utsmykningen man finner i Peterskirken, er jo faktisk heller den litt naive "...burde ikke noen heller ha brukt alle disse pengene på noe litt mer nyttig?"
Og vi er alle så fulle av navn, av filosofer og forfattere som vi kaster rundt oss som om de var brødsmuler. Ofte kan det være relevant, men det er så overtydelig når noen bruker navnet på fire 1900-talls samfunnsforskere i en setning for så å tydelig briske seg når de ser du ikke vet hvem de er.
Men det er klart, i en diskusjon om feminisme vil jeg føle meg overlegen fordi jeg har lest Woolstonecraft, Beauvoir og Foucault (hah, nå er jeg den personen jeg akkurat klagde over) istedenfor å bare skrike "Han derre Harald Eia har bare så utrolig rett!" Kunnskap gir jo ofte bedre forutsetninger for alle diskusjoner. Men hvis jeg nå diskuterer med noen som vet mindre om et tema enn jeg, vil jeg jo gjerne lirke inn min kunnskap om dette for å få dem på min side av diskusjonen. På samme måte vil jeg gjerne lære ting om nye temaer. Og derfor blir jeg litt fortvilt over alle menneskene der ute med en innstilling som skriker "Jasså, så du har ikke hørt om [insert navn på obskøn ukjent østeuropeisk filosof her]? Ahaha, vel, jeg skal bare fortsette å komme med alle de ukjente østeuropeiske filosofene jeg vet så jeg kan etablere meg selv som en mer kunnskapsrik person enn deg som dermed er mer verdt!"
Jeez.
Jeg har i utgangspunktet ikke respekt for et menneske bare fordi det har veldig mye kunnskap, særlig ikke hvis dette er i kombinasjon med arroganse, som er den verste egenskapen jeg vet. (Ja, jeg er helt sikkert selv arrogant overfor en rekke mennesker inne i hodet mitt hver dag, men det er derfor man har muligheten til å holde tanker på innsiden av hodet istedenfor utenfor). De menneskene jeg derimot respekterer mest, det er dem som klarer å snakke med alle mennesker utifra disse menneskenes ulike forutsetninger, som verdsetter andre egenskaper i mennesker enn intelligens, uten dette hevdelsesbehovet - for det er jo en ren egoistisk sport. Kunnskap blir nærmere verdiløst i kombinasjon med arroganse, for da vil den ikke nå inn til noen, den vil bare bli en måte å konstruere en slags intellektuell selvtillitt på.
Jeg har fått med meg litt amerikansk politisk diskusjon i det siste. Dette er egentlig så festlig at jeg skulle ønske jeg hadde masse amerikanske kanaler så jeg kunne underholde meg selv; men det er vel omtrent like sannsynlig at jeg hadde blitt veldig frustrert og bare kastet ting i tv-en.
Jeg tror egentlig ikke jeg kjenner noen som er spesielt uenig i meg om jeg arugmenterer tvilsomheten i amerikansk politikk, så det kan jeg glatt hoppe over.
Men jeg lar meg fascinere over hvordan diskusjonene stadig foregår på begrepsstadiet. Det praktiske omfanget av sakene er mindre interessant enn hvordan det oppfyller begreper om frihet, selvstendighet, individualisme! I Norge bruker vel FRP og Høyre til dels samme retorikk.
Jeg så "Sicko" for et par uker siden. Nå er selvsagt Michael Moore alt annet enn partisk, og han fremstilte bare de positive sidene ved helseinstitusjonene i alle andre land. Men et poeng hadde han likevel; at når man argumenterer mot å ha et helsetilbud til alle, handler det ikke om hvor mye det vil koste eller hvorvidt det er gjennomførbart, men at helsetilbud til alle er en trussel mot enkeltmenneskets FRIHET.
Jaha?
For da kan ikke leger velge hvilket sykehus de vil jobbe på! For da vil sykehus være styrt av staten og ikke ha noen selvbestemmelsesrett! For da vil man ikke lenger kunne velge hvem som vil behandle seg!
Nå kjenner jeg ikke USA innenfra, jeg er en utenforstående som ikke har noen særlig dyp innsikt i amerikansk politikk. Jeg vet bare hvordan det høres ut fra mitt ståsted. Jeg har nesten problemer med å forstå hvordan en stor mengde mennesker kan akseptere og tro på slike argumenter, med mindre tanken bak det hele egentlig er "jeg vil beholde skattepengene mine for meg selv fordi jeg er leder i en stor bedrift fordi foreldrene mine hadde råd til å sende meg til et dyrt universitet og jeg fortjener å ha tre biler og et fireetasjeshus fordi dere helvetes fattigfolk dør av kreft fordi dere er LATE, suckers!"
Nå er jeg provosert og urelevant igjen... Men amerikanere er veldig opptatt av charity, av å hjelpe the community, så hvorfor er de så imot ordninger som vil føre til at fattige også kan hjelpe seg selv? Fordi de da ikke har noen laverestående å utøve sin kristelige godhet mot?
Vi lever i et sosialistisk land, men jeg kan ikke si jeg føler meg ufri. Vi har offentlige skoler, biblioteker, sykehus. Man kan forkle ALT bak begrepet frihet, men et samfunn er jo basert på nettopp fundamentet: innskrenkning av frihet. Et samfunn ER offentlig styring, i mer eller mindre grad, for ellers ville det vært anarki. Det blir bare et spørsmål på hvilke frihetsinnskrenkninger man finner fordelaktige. For eksempel; ytringsfrihet er en reell frihet. Men bør man ikke ha frihet til å velge å bli operert for kreft også, eller til å gå på et universitet? Det blir alltid et spørsmål om hvem sin frihet det er snakk om. Og trenger vi virkelig frihet til å velge et sykehus fremfor et annet, slik at NOEN kan velge bedre behandlingstilbud enn andre? Hva er vitsen med det? Er det ikke bedre å sørge for at behandlingstilbudet er godt for alle - for ellers sier man jo at de som er bedre økonomisk stilt fortjener bedre rettigheter? Og det er en tanke jeg er grunnleggende uenig i.
Her er jeg ganske overbevist om at frihetsbehovet egentlig er basert på egoisme og ønske om å ivareta sine egne økonomiske interesser. Og dermed at jeg føler at mitt politiske standpunkt er mye riktigere enn deres, noe som alltid gjør at jeg blir, ahem, lettere irritert i debatt med mennesker jeg er fundamentalt uenig i.
Men jeg er jo egentlig en relativist; så lenge det ikke finnes objektive sannheter i verden, så må jeg akseptere at disse konservative menneskene har akkurat like rett som meg, og at det bare blir et spørsmål om hvilken politisk side som kan overbevise flest. Men stemmer dette, finnes det ingen objektive sannheter? Jo. Jeg velger å akseptere en del vitenskapelige sannheter. Jorden er rund. Det er en objektiv sannhet. Men det er vanskeligere med moralske sannheter.
Kan jeg egentlig argumentere for at en politikk som vil at mennesker skal ha like rettigheter er riktigere enn en politikk der ditt ståsted i verden har alt å si for hvilke muligheter du senere har? Ja, men bare fordi jeg føler at rettferdighet er et viktig begrep. Men jeg kan vel egentlig aldri påstå at det er et unvierselt og riktig begrep. På samme måte som menneskerettigheter ikke egentlig er en universell størrelse, det er bare handlinger menneskeheten på dette tidspunktet i vesten i stor grad er enige om er viktige. Jeg har lyst til å si at jeg har rett. Men jeg kan vel egentlig aldri si det, jeg kan bare si at jeg føler jeg har rett. Det har vel uansett liten betydning fordi alle føler at deres overbevisning er gyldig.
snart tre. Jeg burde ikke være våken. Hvorfor er jeg våken?
De sier jo alltid at når man er ung har man hele livet foran seg. Men jeg er 20, altså har jeg brukt opp 1/4 av livet mitt. Jeg har 3/4 liv igjen. Det er ganske sykt å tenke på. Fremtiden ligger liksom ikke foran deg, den er allerede borte.
Jeg burde nok ikke tenke når klokka er snart tre.
Jeg befinner meg nå på en hytte langt inne i skogen der jeg nå har vært i tre dager. Meningen er at jeg skal lese til eksamen i kontraktsrett, men dette er dessverre så kjedelig at jeg heller vil gnage av mine egne føtter enn å faktisk foreta denne lesingen. Jeg føler jeg har vært ganske flink til å undertrykke min rastløshet og impulsivitet så langt, da jeg enda ikke sitter i en bil/buss på vei til en eller annen venn langt borte. Likevel kjenner jeg det begynner å klø i kjedsomhetsmuskelen nå.
Så.... For å fjerne denne kjedsomheten trenger jeg noe å skrive om. Siden jeg lar meg provosere eller klarer å skrape frem en mening om stort sett alt burde det jo ikke være noe problem.
Jeg vet! Apropos hytte og natt og skummel skog og sånn.
Her forrige uke så jeg en slags skrekkfilm fordi typen min så den, og fordi jeg på en eller annen måte bare ble limt fast til sofaen. Den kvalifiserte vel forresten sikkert ikke som skrekkfilm og lå sikkert på "Mummitroll"-nivå i skummelhet for min generasjon.
Men jeg sliter med å forstå alle filmer som har til formål å vekke ubehag, angst og kvalme hos sine tilskuere. Poenget er vel at man har en såpass trygg og kjedelig hverdag at man trenger å se andre mennesker bli revet i to på en tv-skjerm for å oppnå et slags kick. Men for meg høres det ut som et slags faresignal når vi trenger å se andre mennesker dø for å føle at vi lever.
Nå har det jo alltids funnet denne formen for historier i en eller annen form, spøkelseshistorier, myter og den slags. Men dagens visuelle kommunikasjon-og kunstformer har dratt det ut i det lengste. Veldig mange historier har jo et element av spenning, skrekk, overraskelse, uventethet i seg. Men det som er nytt er den bestialske sadismen; filmer der et skrikende, desperat menneske blir torturert til døde i lange sekvenser av noen som nyter det.
Og dette ser vi på. Dette er vår underholdning.
Jeg er i utgangspunktet åpen for at alle kunsterniske utrykk er akseptable fordi alle bør kunne utrykke seg på den måten de selv vil. Alle mørke tanker vi har i oss bør også kunne se dagens lys, for ellers undertrykker vi deler av oss selv. Vold, pornografi eller pornografisk vold er ikke noe jeg i utgangspunkter har noe i mot fordi man noen ganger må bruke ekstreme midler for å komme frem til et poeng, eller for den sags skyld, fordi nevnte ekstremiteter eksisterer i seg selv og alle aspekter ved virkeligheten bør være åpen for skildring.
Men det blir noe annet når den mest bestialske voldelige sadismen blir massekultur fordi det da ikke lenger er et spørsmål om et behov for utrykk, men et spørsmål om økonomi. Og det er litt underlig at hvis man utrykker en viss skepsis til å se filmer der folk blir tortuert til døde, er man "pinglete".
Jeg kan godt se en skrekkfilm der en gjeng folk blir drept på brutalt vis og hjerner blir spist og larver kravler ut gjennom alle kroppsåpninger og bli vettskremt - men jeg ser virkelig ikke poenget, særlig fordi jeg har en relativt heftig innlevelsesevne og ikke klarer å distansere meg ved å si at "dette er bare en film".
Nå finnes det massevis av gode filmer med gode plott som også involverer mord, blod og mørke, men det er skrekkfilmene som er problemet fordi de BARE er mord, blod og mørke, og det er hele hensikten.
Forsåvidt har jeg ikke noe problem ved at slike filmer finnes, fordi jeg ikke har noe behov for å definere hva slags underholdning andre mennesker skal verdsette. Men jeg synes det er litt groteskt at vi betrakter andre menneskers ekstreme lidelse som en fin ting å se på en fredags kveld.
Jeg leste et intervju med Harald Eia angående Hjernevask, der han innrømmet at de bevisst brukte folks sunne fornuft mot samfunnsvitenskapen.
Ordet "sunn fornuft" har alltid skurret litt i min hjerne. Hvor kommer denne fornuften fra, og hvorfor er den sunnere enn annen fornuft? Et godt eksempel på denne sunne fornuften i Hjernevask er når Eia intervjuer kjønnsforskere som mener at gutter og jenter i utgangspunktet ikke er særlig forskjellige, eller at homofili ikke er medfødt.
Og den såkalte sunne fornuften hos det norske folk vil da si "haha, såklart gutter og jenter er forskjellige, det ser da alle!" eller "det er klart man ikke kan velge å bli homofil, den og den homofile JEG kjenner lekte med dukker allerede i barnehagen" og så videre.
Jeg skal ikke skrive om akkurat kjønn eller homofile nå. For det som irriterer meg er at folk flest er disponert til å tro at noe er riktig eller sant fordi de er vant til å betrakte det som riktig eller sant. Hvis man holder fast ved sin "sunne fornuft" kan man umulig utvide horisonten sin. Det blir som når jeg diskuterer med noen om mennesket har fri vilje og får svaret; "selvfølgelig har vi det!", og jeg spør hvorfor, og mange har vanskelig for å komme med bedre argumenter enn: "sånn er det bare!" Det er såklart fordi det er vanskelig å sette spørsmål ved alle ting man tar som selvfølgelig.
Men ingenting er selvfølgelig.
Jeg synes det er direkte forkastelig å bruke sunn fornuft som et argument mot en vitenskap. For samfunnsvitenskapen er jo der nettopp for å avsløre den sunne fornuft, for å fortelle hvorfor vi gjør det vi gjør, for å vise oss at vi ofte tror det vi tror og tenker de tankene vi tenker som følge av vår tid og vår sammenheng. Når noen som har jobbet med et tema i ti eller tjue år, lest om det, forsket på det, studert det, tatt doktorgrad i det - så BØR vi forstå at når denne forskeren sier noe om et tema som går i mot vår sunne fornuft, er det ikke fordi denne forskeren er en tulling som ikke bør få statsstøtte til sin forskning.
Det er direkte arrogant å tro at en selv vet mer om noe bare fordi vi følger konvensjonell tankegang. Forskere har selvsagt ikke alltid rett, men vi bør forstå at det går an å sette spørsmålstegn ved alt, og at når noen har en radikal tanke etter lang tids studering av tema, så bør vi høre etter for å finne ut hvorfor, og ikke bare høre tanken og så avfeie den etter å ha kjørt den gjennom vårt eget personlige moralsystem og kastet den i haugen over "ikke overensstemmende".
Sunn fornuft er jo egentlig ikke fornuft i det hele tatt, sunn fornuft er alle tanker som er allment akseptert ut fra det samfunnet vi har nå. Og mennesket har en fiffig tendens til å ta feil.
Samtidig er det en psykologisk umulighet å forvente at alle mennesker skal være årvåkne, sannhetssøkende og interessert i å plukke samfunnet fra hverandre. For det er strengt tatt ikke nødvendig for vår overlevelsesfunksjon, det er mer en intellektuell hobby. Den individuelle tanke blir alltid fremhevet mens flokkmentalitet blir forkastet, men bare det å konstruere et fungerende samfunn krever en høy grad av flokkmentalitet. Så jeg forstår hvorfor sunn fornuft er rådende.
Men det bør jo ikke bety at jeg velger å akseptere den.
skrev Donna Haraway, en filosof/feminist som skriver så innviklede artikler at jeg sliter med å forstå hva de egentlig handler om.
Jeg har hatt en sånn forelesning som har fått hjernen til å snurre i dag. Jeg liker sånne forelesninger.
Jeg tenker på debatten rundt unnfangelse av barn, og motstanden mot kunstig befruktning. Jeg tenker på Nina Karin Monsen som vant Fritt Ord-prisen for å være motstander av ekteskapsloven med argumentet om at det er unaturlig å la lesbiske få barn (selv om jeg ikke kan huske å ha sett henne argumentere mot at heterofile ektepar får det), og at det er naturlig for et barn å ha en far og en mor. Jeg tenker på hvordan Avatar får det uteknologiske stammelivet til å fremstå som paradis og på hvordan robotene tar over menneskeheten i ikke rent få sci-fi-filmer. Jeg tenker på frykten vi har for teknologi vi betrakter som skremmende og ukontrollerbar.
Og det første argumentet er alltid det samme; "det er unaturlig". Og det neste argumentet: "vi må ikke la det gå for langt". Jeg husker jeg leste en eller annen teolog argumentere mot ekteskapsloven med noe sånt som: "Hvis vi tillater dette, hva blir det neste, at TRE mennesker gifter seg?"
I dag ville det være nesten utenkelig at tre mennesker gifter seg. Jeg håper at det en dag ikke vil være utenkelig (det burde jeg forresten skrive om senere). Denne typen argument er også typisk for teknologidebatten. Vi betrakter teknologisk forskning som et slags maskineri som ikke kan stoppes. Og det at man åpner for en ting, betyr ikke at man åpner for alt annet.
Med "Vi er alle kyborger" mente Haraway at teknologien allerede er en viktig del av livet vårt, og at vi ikke BØR skille mellom kultur/natur (jeg tror jeg er enig i det, jeg antar det blir på samme måte som jeg mener man ikke bør skille mann/kvinne). Ikke bare er bilene våre og datamaskinene teknologi, men kulepennene våre, skoene våre, brillene våre er teknologi. Vi er kulturnatur.
Derfor er "Det er unaturlig" aldri noe godt argument. Vi kan vel ikke sies å ha hatt noe totalt naturlig samfunn siden steinalderen (correct me if I'm wrong). Kreftmedisin er også unaturlig, men hvem er vel imot medisin? Hva med folk som får nytt hjerte, eller et nytt ben? Er de unaturlige?
Avatar viser aldri ulempene ved samfunnet deres, de viser ikke blå folk som dør tidlig og faller ned fra fuglene de flyr på og sulter ihjel og blir spist av dyr og får lungebetennelse og dør fordi de ikke har medisin. Tanken om et naturlig liv er mye mer idyllisk enn realiteten av det faktisk naturlige livet.
Om to lesbiske vil ha et kunstig befruktet barn er det derfor ingenting galt i det. Dette er jo egentlig en moralsk debatt, der troen på den kristne kjernefamilien gjennomsyrer alle politiske standpunkter. Hvis man kan vinne over troen på at Mannen og Kvinnen er to helt forskjellige ting som representerer totalt forskjellige verdier som barnet trenger, og akseptere det faktum at en mann og en kvinne vil ha et barn for sin egen del like mye som et lesbisk par, og at et barn aldri vil oppstå for sin egen del, men etter et såkalt egoistisk ønske fra foreldrene, forsvinner mye av grunnlaget for denne typen motstand.
På samme måte er ikke genforskning eller teknologisk utvikling nødvendigvis en trussel mot menneskehetens "naturlighet". Mennesket, og dets moraler og verdier, er alltid i forandring. Det som var sant om naturlig for 100 år siden er ikke nødvendigvis sant i dag. Man er redde for at vi skal la vitenskapen gå for langt. Men hva er for langt? Om hundre år til vil det kanskje være riktig å gjøre inngrep som i dag ville være utenkelig. For meg blir det feil å tenke seg mennesket som EN standard, som noe nærmest gudegitt, og hvis naturlighet vi senere ødelegger med våre umenneskelige inngripen.
Hvor kommer denne troen fra, at hvis vi konstruerer roboter som tekniske hjelpemidler, vil de snu seg mot oss, ta over oss og drepe oss? Jeg sier ikke at dette er noe allmennheten går rundt og bekymrer seg for. Men populærkulturen og sci-fi-en er gjennomsyret av ubegrunnet teknologisk frykt. Roboter fremstår som mekaniske, kalde, truende i sitt estetiske utrykk. Men for at roboter skulle snu seg mot oss, ville det kreve svært mye. De måtte ikke kun vært maskiner, de måtte hatt egne ønsker og behov, ambisjoner, mulighet til å kommunisere seg imellom, fungere sosialt, være følelsesvesner. Og la oss si at det gikk an å gi en maskin alle disse tingene, kanskje også et menneskelignende utseende - hvorfor skulle dets første ønske da være makt? Å styrte overklassen? Ville et kyborgindivids første impuls være å alliere seg med sin "rase", eller ville dets lojalitet ligge hos det selv, eller hos sine eventuelle venner av eventuelt andre raser? Men hvis vi hadde klart å lage såpass menneskelignende liv, ville vi ikke lenger kunne brukt det som en maskin. Da ville det jo vært en slave som hadde hatt rett til opprør. Vi ville ikke lenger være leverandører av roboter, vi ville vært Frankenstein, vi ville vært menneskeskapere.
Nå befinner jeg meg langt uti et filosofisk tankeland. Jeg har ikke gjort meg opp noen klar mening om hvor langt jeg føler den teknologiske utviklingen bør gå. Jeg sier ikke at det bare er å åpne opp for å gå amok når det kommer til forskning på gener og mennesker. Hvert spørmål må tas for seg. Men jeg sier det er galt å lukke seg inne i en forestilling om hva et menneske er, og holde fast ved begrepet naturlig i møte med ethver argument. Er Frankenstein et monster, eller et menneske? Hva med cylonene i Battlestar Galactica, er de mennesker eller er de bare ting? Har det egentlig noe å si?
Jeg føler at universitetene burde være ærligere når de skriver om de ulike studieprogrammene. For eksempel: "årsstudiet i psykologi er for deg som vil studere, men som ikke aner hva", eller "bachelorstudiet i litteratur vil sannsynligvis ikke føre til et faglig relevant yrke i det hele tatt".
DAH! Jeg får ikke vekk denne kursivskriften! Nuvel...
Snart 15 april, og jeg hygger meg med samordnaopptak.no for tredje år på rad. Nå som jeg mer eller mindre har bestemt meg for å bli lektor (statsvitenskap/religion), sannsynligvis i Trondheim, en avgjørelse jeg stresser ganske mye med for tiden, slår det meg at det finnes altfor mange utdanninger der ute. Tenk om jeg EGENTLIG burde bli arkeolog, eller psykolog, eller sosialantropolog, eller advokat, eller kjønnsforsker eller astrofysiker! Og jeg har jo aldri engang vurdert å bli økonom eller lege, kanskje jeg har gått glipp av noe!
(stryk astrofysiker. Jeg tror man må kunne matte og fysikk for å bli det.)
Hvordan noen noensinne klarer å bli noe som helst er mer enn jeg forstår. Jeg tror jeg lider av en kronisk frykt for å miste noe, som gjør at jeg hopper omkring som en jojo ute av stand til å stabilisere meg selv. Kanskje jeg ikke bør stabilisere meg selv, ikke før jeg føler at verden står stille igjen. Og jeg bør nok ikke forvente at det skjer før jeg er nærmere... 30.
Hva skal jeg gjøre i mellomtiden? Bo i Trondheim i fem år, tydeligvis. Drikke karsk, gro bart og danse på bordet til DDE? Noe som selvsagt er det eneste man gjør i Trondheim?
Joa. Jeg kan leve med det.
Jeg pleide å mene at dagens feministbevegelse er unødvendig, nettopp fordi jeg aldri selv har følt meg diskriminert på bakgrunn av kjønn, og fordi det finnes så mange andre problemer i verden som for meg da syntes viktigere.
Men etter de siste månedenes dypdykk i feministiske teoretikere ser jeg nå hele tiden hvordan alt dreier seg om kjønn. Jeg tar meg selv i å frese mot tvskjermen idet jeg ser på forrige ukes episode av "Hjernevask", og stiller spørsmål til kjæresten min som spiller playstation: "Hvorfor er det ingen kvinner i GTA, hæh? Er vi liksom ikke "tøffe" nok til å skyte folk i hodet og stjele alle pengene deres, hæh?"
Problemet mitt er i utgangspunktet hvordan man behandler folk med kjønnsorganer på innsiden som noe vesentlig annet enn folk med kjønnsorganer på utsiden (dette summerer for meg opp hovedforskjellen på kjønnene) - eller omvendt. Selve bruken av ordene "maskulin" og "feminin" får meg til å dirre av sinne.
Når jeg var tenåring og hadde kjøpt meg et nytt skjørt, ville familiemedlemmer si "Å, nå ser du jo ut som en ordentlig dame!" Som om det å være DAME - et kjønn - var noe som definerte meg som menneske. Og som om man bare fullt ut kan være ordentlig (eller ekte) kvinne ved å utfylle tradisjonelle forestillinger av hva en kvinne er. Hvis jeg gikk i dress isteden, ville jeg ikke fortsatt være en ordentlig kvinne?
En del egenskaper har blitt tildelt kjønnene. Individualitet, styrke og besluttsomhet er klassiske maskuline egenskaper, følsomhet, irrasjonalitet og omsorgsevne er feminine egenskaper ifølge tradisjonen. Disse såkalte "feminine egenskapene" er tilfeldigvis også de som er ansett som mindre verdifulle i samfunnet. Jeg vil si at maskuline og feminine egenskaper ikke eksisterer annet enn som begreper, og at de fleste vesentlige kjønnsforskjeller er fremdyrket.
Jeg skal ikke påstå at biologi overhodet ikke spiller noen rolle. Det er for eksempel mulig at fordi kvinnen skal føde barn har hun en bedre naturlig omsorgsevne enn menn. Men det at noen har en biologisk forutbestemthet fører ikke naturligvis til at en samfunnsmessig diskurs er riktig. Det er for eksempel ikke nødvendigvis riktig at kvinner bør være mer hjemme med barn fordi kvinner som gruppe har en noe høyere grad av omsorgsfullhet.
Det er også noe galt med hele vinklingen av kjønnsspørsmålene. Kvinnene får kritikk for å velge tradisjonelt når de velger å bli sykepleiere og lærere. Mennene får ikke kritikk når de velger tradisjonelt ved å bli ingeniører og advokater. Og kvinnerollen har i liten grad forandret seg. Kvinnen kan nå være et intellektuelt, tenkende individ på linje med mannen, men når det kommer til alt fra klær, stil, interesser, språk og oppførsel har samfunnets forventninger endret seg skremmende lite. Valgene vi tror er våre har utgangspunktet i samfunnet vi kommer fra.
Jeg personlig har en del egenskaper som er tradisjonelt feminine; jeg er overfølsom og irrasjonell og oppmerksomhetssøkende. Jeg har også tradisjonelle maskuline egenskaper: jeg er udugelig til gruppearbeid og jobber helst individuelt, jeg er en stor tilhenger av rasjonelle vitenskaper. Og jeg får høre; fordi du er kvinne er du følsom. Men mitt subjekt bør og MÅ komme før kjønn, for å si det "de Beauvoirsk". Jeg er ikke meg selv fordi jeg er kvinne, jeg er meg selv fordi jeg er meg. Det at jeg er oppdratt som kvinne vil naturligvis ha ført til at jeg oppfører meg annerledes enn om jeg ble oppdratt som mann. Hva hvis alle ble oppdratt likt? Hvor store ville forskjellene da ha vært?
Poenget mitt er at denne stadige inndelingen i feminin og maskulin er fullstendig ulogisk og kun baserer seg på vane. Jeg så et program om mote her om dagen. Mannen skulle kles opp i rette linjer, og dress, i grå og svarte farger, for å utstråle besluttsomhet og maskulinitet. Mens kvinner skal i liknende programmer fremheve sin femininitet med høye heler, skjørt og høyere grad av fargerikhet.
Det finnes ingen som helst rasjonell logikk bak at mennesker med penis skal ikle seg helt andre klær enn mennesker uten penis. Vi anser kjønn som så vesentlig for vår identitet; noen bytter kjønn fordi de føler at de ikke kan være fullt ut seg selv i sin kropp. Hvorfor tror vi at en penis pluss eller minus er avgjørende for hvem vi er?
Vi er så håpløst opptatt av inndeling! Vi deler folk inn i rik, fattig, hvit, svart, homo, hetero, mann, kvinne, og det er klart at det finnes sammenhenger mellom slike faktorer og atferd som langt ifra skal utelukkes fra forskningen. Men vi er alltid ute etter å polarisere menneskeheten, og henvender oss til ulike grupper på ulike måter - ikke bare der det er rasjonelt, men vi bygger videre på tradisjonelle forestillinger av hvordan ulike grupper er I DAG, som om disse forestillingene var riktige!
Mange av dagens feminister sier; "jeg må jo få lov til å barbere leggene og gå i høye heler selv om jeg er feminist, fordi jeg velger det fordi jeg er meg, og ikke fordi jeg er kvinne". For meg er ikke dette egentlig et relevant spørsmål. Alle som vil barbere leggene bør få lov til det, men selvsagt er det en grunn til at nesten alle kvinner vil dette, og nesten ingen menn. Dette plager meg fortsatt litt. Det er mennene som har granskog på leggene, hvorfor kan ikke de barbere dem isteden, hvis vi først bestemmer oss for at legger er noe som absolutt må barberes? Ingen. Rasjonell. Grunn.
Det er vel også mitt hovedproblem med all kjønnsforskjelldyrking: INGEN. RASJONELL. GRUNN.
Uansett. Kjønnsspørsmålet dreier seg for meg om hvorfor en biologisk forskjell gjør at en person blir behandlet som noe vesentlig annet enn en annen, og hvor oppsatt samfunnet er på å dyrke frem disse forskjellene som vesentlige og av stor viktighet for individets personlighet.
Og jeg merker at jeg har så mye å si om emnet at jeg ikke klarer å formulere meg så lurt eller klart som jeg egentlig vil.
Nå antar jeg at bloggen min har gått fra ca ingen lesere til absolutt ingen lesere, siden jeg ikke har hatt internett på hundre år (eller to måneder).
Men det har jo tross alt aldri stoppet meg før!
Såeh, what's new?
Jeg har flyttet til Stavanger. Mest på impuls, egentlig. Jeg savnet en viss mann og hatet å bo alene i en boks (les: studenthybel) i Oslo, så jeg flyttet. Hvorfor ikke. Nå tar jeg ex.phil, kontraktsrett og innføring i tverrfaglig kjønnsforsking på Universitetet i Stavanger. La det være sagt at UiS egentlig bare er en høgskole på et forblåst jorde som leker universitet. Men de har èn fin bygning, og den er de veldig stolte av.
Forøvrig er kjønnsforskning kanskje det mest opplysende/underholdende faget jeg har tatt, og jeg føler en spirende feminisme krible i bunnen av lilletåa. (Dette må jeg skrive mer om senere, finner spesielt glede i Irigarays teori om at det er for mye penisformet arkitektur her i verden, og at den isteden bør være vaginaformet. Heh. ). Men det går nok over så fort jeg får noe annet å tenke på.
De siste to månede har vi bodd i en 30 kvadrats loftsleilighet (10 kvadrat med plass, 20 med skråtak) omtrent like sjarmerende som Tsjernobyl etter 1989. Spesielt godt likte jeg måten vaskemaskinen fikk hele etasjen til å vibrere på, doen som ikke satt fast i veggen med tilhørende festlige lekkasjer, varmtvannstanken på størrelse med et fingerbøl, kjøkkenet som lå på utsiden av leiligheten, inngangsdøren som ikke kunne låses innenfra, vinden som blåste inn når vi sov, morsomme hull i veggen, samt den totale mangelen på brannsikkerhet.
Men den tid er over, og på mandag flytter vi inn i ny, stor og superschpaa leilighet rett ved innsjø, strand, UiS og kjøpesenter. Høres jeg ut som en eiendomsmegler nå? Minus det med "schpaa". Jeg tror ikke eiendomsmeglere bruker det ordet. Jeg må slutte å si "schpaa". Herregud.
Hva jeg skal gjøre med resten av studiene har jeg overhodet ikke peiling på. Det føles rart. Jeg pleier å ha en plan.Hvis noen spør meg nå, graver jeg bare hodet ned i nærmeste pute og synger "LALALALLA" så høyt jeg kan. Jeg vet ikke egentlig hva jeg vil med noe lenger. Jeg er komplett ubrukelig når det kommer til å ta valg. Jeg later som om det er en sjarmerende egenskap. (Ikke, sier du? LALALLLALA)
Jeg driver og tukler med romanprosjektet igjen, og jeg har en ide som jeg liker veldig godt, men jeg vet ikke om det er praktisk gjennomførbart.
Lalalalala.
